|
O' jul med din glede....? av Snorre Sjøvoll |
 |
| Det er i midten av november det begynner. Da er
"Juleby Handelsforening" lei av dødperioden. Da støvsuges lagerklamme nisser,
grankvister hentes fra skauen og henges opp i butikkene. De tre vise menn plantes mellom
de beste tilbudene. Gatene blir til et nisseland med lys i alle regnbuens farger. Hvor en
stakkar enn snur seg blir ørene tutet fulle av Sissel fra Bergen og Bing’en fra
statene. Der borte heter det forresten "elevator-music", men har absolutt ingen
ting med Frelsesarmeen å gjøre. Det er kvit jul, Glade jul, Mary’s boychild og På
låven sitter nissen allerede før første søndag i advent. Deilig er tilbudene, prektig er vareutvalget og skjønn er kasseapparatets pengesang. Butikkeierne smiler fra øre til krone og blir blasse i øynene når årsomsetningen går høgere i år en noen gang før. Barna går gatelangs med julestjerner som tinntallerkener i øynene. De henger i vinduene utenfor butikkene. Elektriske Dart Wader figurer til 199.90 står øverst på ønskelista. Det er bare en ting barna ikke forstår: Hva gjør dette eselet, krybba og de tre gamle menn med hår i ansiktet midt mellom dinosaurer og transformers? Vi skal ikke fordømme dem fordi de ikke helt vet hva det hele går ut på: de tre vise menn, Josef, Maria og Jesus finns ikke som dataspill eller handlingsmetta underholdningsvideo. Likevel, budskapet i juleevangeliet er jo det samme som for to tusen år siden. Det blir noen flere repriser en "Grevinna og hovmesteren" som NRK sender dagen før dagen kan skilte med. Kanskje skulle kirka vurdere å friske opp budskapet, i alle fall storyen, litt. Jeg kunne tenke meg Per Aabel, Arve Oppsal og Earl Wyman som de tre vise menn. Ole Paus som Josef og Anette Stai som Mari a ville nok gjøre underverker. Det kunne bli et julespill som alle aldersgrupper ville glede seg til, og forstå… Ikke for det, selve budskapet er kanskje ikke så vanskelig å forstå. I barndommen var undertegnede mest opptatt av denne Josef. En snekker som bare hadde råd til et eneste esel? En ting er i alle fall sikkert, entreprenør i Norge kunne han ikke ha vært. Når jeg ble eldre og fikk biologi på skolen begynte jeg å undres om han ikke var litt lettlurt. Kanskje skjønte jeg ikke poenget helt, men festa meg ved helt uvesentlige detaljer? Kanskje er ikke detaljene så viktige? Og kanskje er det ikke så galt at barna tror at Gud går i rød drakt og har skjegg kvit som snøen? Kanskje kommer han med pakker til barna fordi han ikke selv har noen sønn lenger. Kanskje er det ikke så galt at vi bruker mer penger enn det vi har råd til, til ting verken vi eller andre har bruk for, bare for å imponere hverandre og gjøre oss selv glade? Jula er jo gledens høgtid. Alle skal vi være glade…hele tiden. Alle skal vi være snille og takke fint for den årvisse underbuksa fra bestemor, den som klør så infernalsk og som er så lang at den best kan brukes som slepetau. Vi skal smile fornøyd for slipset fra onkel, det som er minst like grelt som det vi fikk i fjor. Den oppbyggelige boka fra tante, den som aldri vil brenne, den lovpriser vi. Alt dette gjør vi for å få den sakrale julefreden, den freden som vi egentlig ønsker oss mest av alt! Ja, så må vi jo ikke glemme all maten, ett kapittel for seg selv. Julebordsesongen starter så snart nissene har kommet frem fra glemselen. Etter det går det slag i slag med koldtbord som er så overdådige at de ikke står stødig ved egen hjelp. Pinnekjøtt og ribbemiddager og fett som sikler seg vei ned på den nypressa dressen. Alt sammen svelges ned med mer øl og dram en de fleste av oss har godt av. Ofte så mye av alt at det kommer ut samme veien som det kom inn! Og når julen endelig ringes inn, er vi så matleie at vi drømmer om å få servert fiskeboller i kvit saus. Hele romjula går med til mat og gode venner. Tradisjonstro har alle hus med respekt for seg selv minst syv sorter bakst. "Værså og', spis da", pludrer vi fornøyd og skjenker en kaffetår til. I vårt stille sinn ber vi om at serveringsfatene spises tomt slik at vi slipper å legge dem tilbake i boksen. Neste år skal det ikke bakes riktig så mye av så mange sorter… Så kommer endelig nyåret, jula er over: Tilbake til striskjorta og havrelefsa. Alt av julepynt er behørig plassert på loft og i kjeller. Ja, så er det bare å begynne å glede seg til neste jul, da. Heldigvis; derimellom kommer påske, Grethe Rode og sommerferien! God Jul, alle sammen. |
||
|
||
